Springsteen biografi
 
Bruce Fredrick Joseph Springsteen ble født 23. september 1949 i Freehold, New Jersey. Han vokste opp i en typisk arbeiderklasse familie, og dette har hele tiden preget arbeidene hans.
Familien var ikke spesielt musikalsk, men han har selv sagt at etter at han så "The Beatles" på "The Ed Sullivan show", var han ikke i tvil om hva han skulle drive med. Familien, spesielt faren, var ikke særlig begeistret for de musikkgreiene, og Bruce har kanskje sagt det best selv fra scenen: "In my house there were two things that were unpopular, one was me, the other was my guitar". Selv skildrer vel Springsteen oppveksten sin, i konstant opposisjon, best på introen til "The River" (fra "Live 1975-85"). Les introen her

Han begynte karrieren i "The Castilles", et band som spilte inn en singel. Bandet ble oppløst da trommeslageren omkom i Vietnam. Han fortsatte i "Steel Mill", et band som ble mektig populært på østkysten, de spilte en slags tung bluesrock, en slags forgjenger til ”heavy-metalen”. Det var på den tiden han begynte å samarbeide med Steve Van Zandt, en person som senere skulle bli viktig, både som samarbeidspartner og venn. Han begynte også nå å bli kjent som en meget dreven gitarist; "The fastest guitar-player in Asbury Park".
Etter "Steel Mill" fulgte to kortlivede band først timannsbandet "Dr. Zoom And The Sonic Boom" deretter det noe nedtrimmede "Bruce Springsteen Band". Begge disse bandene besto av folk som senere skulle utgjøre "The E-street Band".
I 1971 møtte han Mike Appel, som ble mangeren hans, og han skaffet Springsteen en audition hos den legendariske talentspeideren John Hammond (kjent som mannen som oppdaget Bob Dylan). Det var han som signet Springsteen til Colombia. På denne tiden lette plateselskapene desperat etter en artist, som skulle bli den "Nye Dylan", og med sine ganske kraftige ordflomtekster passet nok Springsteen innunder denne betegnelsen. Dette var også det som nesten skulle bli døden på ham som plateartist.
I begynnelsen av 1973 kom debuten "Greetings from Asbury Park, NJ", en plate som var veldig preget av at de nå hadde funnet den "Nye Dylan". Men selv med hjelp av Colombia's massive reklame kampanje og rimelig god kritikk, så floppet platen og solgte kun 25000 eksemplarer. Litt morsomt er det at det er en mengde kjente artister som har valgt sanger fra akkurat denne platen til å spille inn covere av, deriblant David Bowie, og Manfred Mann's Earth Band. Sistnevnte spilte inn hele tre låter fra denne platen, der "Blinded By The Light" ble en kjempehit for dem.
Allerede ni måneder senere i november, kom oppfølgern "The Wild, The Innocent and the E street Shuffle". Denne ga et noe klarere inntrykk av hva som skulle komme senere, men den levde på ingen måte opp til konsertene, som nå begynte å bli hans varemerke. Denne platen solgte likevel ikke mer enn forgjengeren, og det var på denne tiden rykter om at Colombia ville droppe han, men i 1974 skrev den kjente rocke-kritikeren Jon Landau en anmeldelse fra en konsert i Boston, der han kom med den udødelige uttalelsen: "I have seen the future of rock'n'roll, and its name is Bruce Springsteen". På denne tiden tok Mike Appel, Springsteen med seg inn i studio igjen for å spille inn en ny sang kalt "Born To Run". Ni måneder senere ville de slippe den som en singel, men Colombia mente den var for lang og ville ikke gi den ut. Mike Appel tok saken i egne hender og sendte taper til forskjellige radiostasjoner som begynte å spille den, og den ble en hit helt utenom "systemet". Dette gav Springsteen fornyet tillit, og i 1975 kom hans tredje album, kalt "Born To Run".

Under innspillingen av denne, hadde det oppstått alvorlige gnisninger mellom Springsteen og Mike Appel, og når turnen var over, så saksøkte Springsteen sin manager, og hyret samtidig inn den nye vennen, Jon Landau, som manager og produsent. "Born To Run" var en hit, og turneen som fulgte, brakte Springsteen ut av den skyggen han hadde vært til da. Men det skulle drøye helt til 1978 før neste plate "Darkness On The Edge Of Town" kom ut. Og det var her hvor The E-street Band for første gang kom til sin rett i studio. Dette var også første platen hvor Steve Van Zandt ble involvert, og på neste plate, den doble "The River", som kom i 1980, var han en del av teamet som skulle gjenskape det unike soundet bandet hadde når de spilte live, men som de til da ikke hadde vært i stand til å gjenskape i studio. Det var med "The River" at Springsteen virkelig fikk sitt internasjonale gjennombrudd, og i kjølvannet av platen så fulgte også hans første verdensturne, som blant annet også førte han til Norge og Drammenshallen i 1981. Platen gav også Springsteen hans første singelsuksess med "Hungry Heart" som nådde sjette plass på de amerikanske hitlistene.
Da turneen var over, og det var på tide å følge opp suksessen, valgte Springsteen i stedet i 1982 å gi ut "Nebraska", en samling helt nedstrippede sanger spilt inn på en firespors opptaker hjemme på soverommet. Dette var en samling med sanger som han først hadde forsøkt å spille inn sammen med The E-street Band, men som han til slutt valgte å gi ut som den demoen det egentlig var.
De neste to årene ble tilbrakt i studio med den samme gjengen som produserte "The River", Jon Landau, Chuck Plotkin og Steve Van Zandt. Resultatet er en av verdens mest kjente og kjøpte rockeplater gjennom tidene "Born In The USA" som kom i 1984. Det var med denne platen at Springsteen virkelig ble superstjerne. Turneen som fulgte i kjølvannet var en av de største gjennom tidene. Turneen var en kjempesuksess, som blant annet førte ham til Gøteborg, der fansen presterte å knekke fundamentet på Nya Ullevi under "Twist and shout". Denne platen viste Springsteen fra sitt mest tilgjengelige noensinne, og tittelsporet er vel den mest misforståtte sangen gjennom tidene, med sitt allsang vennlige refreng, men dystre verselinjer.
Det var før denne turneen at Steve Van Zandt forlot The E-street Band for å satse på en solokarieere under navnet "Little Steven". Han ble erstattet av Nils Lofgren, som blant annet tidligere hadde spilt med Neil Young.

Supersuksessen ble fulgt opp med boksen "Live 1975-85", som gikk direkte til topps i USA, selv om den inneholdt fem plater!!
Først i 1987 fikk man en oppfølger til "Born In The USA". Da ble "Tunnel Of Love" utgitt, men for de som håpet på en oppfølger i samme retning som "Born In The USA", ble meget skuffet. "Tunnel Of Love" var en rimelig lavmælt affære, med rolige sanger om relasjoner mellom menn og kvinner, et emne han egentlig ikke hadde skrevet om før. Sangene ble til stor del spilt inn i et hjemmestudio, hvor Springsteen spilte det meste selv, og medlemmene av The E-street Band ble brakt inn for å spille når det trengtes. Senere under turneen kom han til Valle Hovin.
Når "Tunnel Of Love Express" turneen var over, og en seks ukers turne med bl.a. Sting og Peter Gabriel, "Human Rights Now", oppløste han The E-street Band og flyttet fra New Jersey til Los Angeles, der han giftet seg med Patti Scialfa, og stiftet familie.
I 1992 kom albumene "Human Touch" og "Lucky Town", de debuterte på henholdsvis på andre og tredje plass på listene. Turneen som fulgte i kjølvannet viste at han fremdeles var relevant som konsertartist, og igjen besøkte han Norge og Valle Hovin.
I 1995 kom samle platen "Greatest Hits", som inneholdt fire nye sanger spilt inn med The E-street Band. Den platen solgte meget bra, men som etter sitt forrige gjennombrudd med "The River" i 1980 så gjorde også Springsteen "en Nebraska" denne gangen også. Senere samme år kom hans kanskje mest politiske plate noensinne, den heller rolige, men absolutt ikke kjedelige "The Ghost Of Tom Joad". Mye av inspirasjonen til platen (bl.a. tittelen) kommer fra John Steinbecks Nobelpris-vinnende bok "The Grapes Of Wrath" ("Vredens Druer" på norsk), og tar for seg bl.a. meksikanske innvandrere i Sør-California. Etter denne platen fulgte Springsteens første akustiske turne, der han fokuserte mer på tekstene ved å presentere nedstrippede versjoner av sine kjente låter, deriblant en akkustisk versjon av "Born In The USA", der teksten virkelig kommer til sin rett.

I 1998 kom fire-cd boksen "Tracks" som presenterte nærmere 60 uutgitte sanger fra hele karrieren. Den skal i følge Springsteen selv vise den alternative veien og ikke den han tok på platene sine. Mange fans er enige om at mye av materialet på "Tracks" overgår mye av det han har gjort som er gitt ut.
 
Høsten 1998 begynte ryktene å gå om at Springsteen hadde gjenforent The E-street Band, og våren 1999 kom beskjeden alle fans hadde ventet på i ti år, de skulle på turne. Turneen begynte i Spania i april, og dro gjennom Europa, før den endte i Oslo 27. juni. Etter det lå USA for tur, der den startet med 15 utsolgte kvelder på "Continental Airlines Arena" (ca 40000) i New Jersey, og endte med ti utsolgte kvelder i New Yorks "Madison Square Garden". Selv om man kan si at dette var en "cash-in" tur, så har han bevist at han fremdeles evnen til å provosere selv etter 35 år i bransjen. I mai 2000 greide han å erte på seg hele NYPD, med en sang "41 Shots (American Skin)". En sang som omhandler en ubevæpnet immigrant som ble skutt av politiet. Så man kan vel kalle ham en legende som kanskje ikke virker så gammel allikevel.
 
Etter terrorangrepet på Twin Tower i New York, bestemte Bruce seg for å lage en plate som handlet om dette temaet; følelser, frykt, tro og håp. Platen ble ”The Rising” Som kom ut sommeren 2002.

 
Igjen skulle Bruce og ”The E Street Band” på turne igjen. Dette ble en av tidenes mest innbringende turne. Turneen var delt opp i to deler hvorav den første delen ble spilt på arenaer i 46 forskjellig byer i nord Amerika og Europa, hvor de blant annet besøkte Globen i Stockholm 24. oktober 2002.
Etter over to måneders pause, fra desember 2002 til februar 2003, dro de ut på turne igjen. Nå var det stadion konserter som var i fokus og denne gangen spilte de 74 konserter, deriblant Valle Hovin og to konserter på Nya Ullevi.
På grunn av voldsom stor pågang for konsertene på New Jerseys ”Giant Stadium” måtte de hele tiden utvide antall konserter for å dekke etterspørselen. Det endte med 10 utsolgte konserter…
 
I 2003 ble ”The Essential” gitt ut. Dette var en dobbel CD med sanger fra hele karrieren. Det fulgte også med en trippel CD med bonus låter.
 
I 2005 kom ”Devils and Dust” ut. Tre år etter The Rising viser Bruce Springsteen seg fra en annen side. Etter det til dels pompøse albumet han ga ut sist, er han her tilbake med en mer nedstrippet og jordnær utgivelse.
Det mer intime uttrykket og et jevnere låtmateriale gjør ”Devils & Dust” til Springsteens mest vellykkede utgivelse på ti år.

I kjølvannet av platen dro Springsteen på en solo turne hvor han blant annet besøkte Hovet i Stockholm (det ble dessverre ingen norges tur denne gangen).
Og for en turne! Her viste Bruce hvilken begavet artist han er. Han spilte flere forskjellige instrumenter og viste hvilken stor musiker han er.
I løpet av turneen fikk vi utrolig mange sanger som vi bare kunne drømme om å få høre live. Gjennom 71 konserter spilte Bruce Springsteen 140 forskjellige sanger!
 
Høsten 2005 ble “Born To Run 30th Anniversary Edition” gitt ut. Det mest spennende med denne boksen var Live-DVDen fra den legendariske konserten i Hammersmith, London (sjekk videoklipp på ”Musikk-videor). Men også dokumentaren fra ”Born To Run” innspillingen er fantastisk. Kanskje er dette starten på flere DVD utgivelser fra legendariske konserter?
 
 

 
På nyåret 2006 begynte ryktene om en ny plate med ”The E Street Band” å svirre. Men i stedet fikk vi ”We Shall Overcome- The Seeger Session”, en plate med coverlåter fra gamle tradisjonelle folkeviser. Dette var en plate som solgte utrolig godt i Norge og tiltrakk seg en helt ny gruppe av Springsteen fans. Dette var så ulikt noe av det Bruce hadde gjort tidligere.
I løpet av turneen som fulgte, besøkte bandet (som bestod av 17 mennesker) ”Oslo Spektrum” to ganger. Både i mai og i oktober.
Selv om låtvalget i starten for det meste bestod av sanger fra albumet fikk vi også gamle Springsteen slagere. Etter hvert som bandet ble mer og mer samspilt fikk vi flere Springsteen-låter for det meste gjort om i det samme arrangementet som resten av låtene. Mange av låtene ble nesten som nye og favoritter som disse må nevnes: ”Ramrod”, ”Blinded By The Light” og ”Further On Up The Road”.



Den 28. august 2007, annonserte Bruce Springsteens offisielle nettside at Bruce Springsteen & The E Street Band ville legge ut på en innendørs turne frem til jul. De skulle besøke byer i Nord Amerika og noen utvalgte byer i Europa.
Dette skulle bli den første turneen med The E Street Band siden ”The Vote For Change Tour”, som ble arrangert i 2004. Etter denne mini-turneen har Bruce Springsteen turnert solo med Devils And Dust Tour i 2005 og turneen med The Seeger Session Band i 2006. Forventningene og stemningen før turnestarten var enorme. Billetter ble revet bort i en fei og billetter ble solgt til skyhøye priser på Svartebørsen.

1. oktober 2007 kom det etterlengtede comeback albumet med Bruce Springsteen & The E Street Band. Albumet fikk tittelen ”Magic” og inneholder 11 sanger (12 inklusiv bonus låten Terrys Song).
Tilbake var den typiske ”sounden” som The E Street Band er kjent for. På platen kan man trekke mange paralleller tilbake til 70- og 80 tallet.

Billetter fra Magic Tour 2007
 

Turneen startet den 2. oktober 2007 i byen Hartford og avsluttet i London den 19. desember. Tre konserter ble det også plass til i Skandinavia. Først ute var Oslo med et fullsatt Oslo Spektrum den 4. desember.
Forventningene til årets begivenhet, i hvertfall for oss Springsteen fans, var enorme. Aldri før har Bruce Springsteen opptrådt i Oslo Spektrum sammen med "The E Street Band".  Og for mange var nok dette deres første møte med Bruce og bandet på en innendørs konsert. Til tross for at konserten ble utsatt i over en time, på grunn av lange køer utenfor arenaen, ble alle forventninger innfridd til de grader.
Da Bruce Springsteen, som siste mann entret scenen, ropte "Is there anybody alive out there?" eksploderte Oslo Spektrum. Publikummet var klare til å ta i mot rockens ubestridte sjef. 

Oslo Spektrum (4/12-08)


Allerede den 5. desember var det igjen billett salg for Bruce Springsteens konsert i Oslo den 7. juli. Billettene ble som forventet revet bort i rekord fart og det tok ikke mange timene før en ekstra konsert ble lagt ut for salg til den 8. juli. For første gang skulle Bruce Springsteen holde to konserter etter hverandre i Norge.
Den 8. desember entret Bruce og bandet scenen på Forum i København. To dager var senere var det Globen i Stockholm som fikk den ære å huse rockens ubestridte mester.

Like før innslipp på Forum Arena (frontline)


Men før Bruce Springsteen & The E Street Band tok turen til Europa, skjedde det noe som skulle bli starten på noe usedvanlig trist. I løpet av høsten 2007, på starten av Magic turneen, begynte det å gå rykter om at Danny Federici var alvorlig syk. Hvor alvorlig det var og hvilke konsekvenser dette vil få for bandet og turneen var det ingen som visste helt sikkert. På den siste konserten i nord Amerika, den 19. november, forstod publikummet i Boston at det var noe på gang med Danny. På slutten av American Land, hvor Bruce og bandet går frem for å takke publikummet, trekker Bruce Danny frem og lar publikummet hylle han. Mens Danny står rørt mellom Bruce og Little Steven roper tilskuerne Danny-Danny-Danny… Noen dager senere blir det annonsert at Danny Federici ikke blir med på Europa turneen. Han skal være hjemme og få behandlinger for en type hudkreft som han lider av. Som stedfortreder for Danny, ble Charles Giordani med til Europa. Han var også med på Seeger Session turneen og kjente litt av låtmaterialet til Bruce fra før. Charles fikk denne jobben en stund før det ble annonsert at Danny skulle ta en pause slik at han skulle få litt tid til å øve seg på de låtene som Bruce hadde vist han. Tanken var først og fremst at han skulle erstatte Danny til han var tilbake igjen da turneen skulle starte opp igjen på våren 2008. Men slik skulle det ikke gå…

Europa turneen avsluttet som tidligere nevnt i London den 19. desember med 25 låter.
Konsertene hadde omtrent 23-25 låter på spillelistene. Låtvalgene varierte også veldig mye fra kveld til kveld.

Santa Claus Is Coming To London...


Etter ca to måneder med pause, startet turneen opp igjen i Hartford den 28. februar. Igjen var det amerikanske arena konserter som stod for tur. Denne delen av turneen skulle vare frem til den 2. mai og avslutningskonserten ble holdt i Bank Atlantic Center i Ft. Lauderdale. Danny Federici var fortsatt fraværende og som før jul var det Charles Giordani som overtok Dannys plass til han eventuelt var på plass igjen. Men optimismen var stor på Dannys vegne da Bruce fortalte dette til publikummet på åpningskvelden: "He's doing all right. Hopefully he'll make it out for a few shows on this leg of the tour".

At turneen gikk inn i en ny fase, var tydelig da ”Radio Nowhere” ikke lengre var den faste åpningslåten. I stedet var det forskjellige låter som åpnet konsertene. Ofte var det en turnepremiere som fikk den gleden av å overraske publikummet. Den første kvelden i Hartford var det låten ”So Young And In Love” som sparket det hele i gang. Bandet var mer samspilt nå enn under den første delen av turneen og Charles begynte å finne sin plass i bandet.
Turneen gikk sin vante gang og antall sanger som ble spilt lå på rundt 24-25 låter hver kveld. Det dukket stadig opp nye premierer på låter som for eksempel ”Janey Don’t You Lose Heart”, ”Loose Ends”, ”Streets Of Fire” og ”Rendezvous” for å nevne noen. Hver kveld ble låter erstattet med nye og rekkefølgen på låtene forandret. 

Den 20. mars 2008, vil for alltid bli husket som noe særdeles spesielt for oss Springsteen fans. Det var denne kvelden i Conseco Fieldhouse i Indianapolis at publikum for siste gang skulle få se Danny Federici i fantastisk samspill med The E Street Band. Gleden var enorm blant medlemmene i bandet og responsen fra publikum var elektrisk. "Danny, Danny, Danny" gjallet det gjennom Conseco Fieldhous da publikum oppdaget at Danny var på vei inn på scenen. Han overtok plassen til Charles og var med og spilte på disse tre låtene: ”The Promised Land”, ”Spirit In The Night” og selvfølgelig ”Sandy”.

Sandy med Danny Federici (Indianapolis 20/3-08)


Mange trodde vel at dette var vendepunket og at vi kanskje skulle få se Danny mer på scenen når sommeren nærmet seg. Men slik skulle det ikke gå... Kanskje var Danny klar over at han ikke hadde så lenge igjen. Kanskje visste han at dette var hans siste sjanse til å ha en siste kveld med gjengen han hadde levd og reist sammen med i over førti år.
Etter å ha fulgt Bruce Springsteen og The E Street Band i over 25 år, er det bildet av Danny's opptreden fra Indianapolis som jeg ser for meg når jeg tenker på han. Der han majestetisk sitter bak orgelet mens hele The E Street Band hyller han. Publikum forstår at dette er et magisk øyeblikk og reagerer spontant med ellevill jubel. Han ser uforskammet frisk og opplagt ut med six-pencen på hodet og det typiske Danny-gliset. Det er nesten umulig og ikke la seg bli revet med av den ladede stemningen som er i salen i dette magiske øyeblikket.

Den 17. april 2008 døde Danny Federici på "Memorial Sloan-Kettering Cancer Center" i New York. Dette førte naturligvis til en liten pause i turneen og noen konserter ble flyttet ut i tid.
Den 23. arpil startet turneen opp igjen i St. Pete Times Forum i Tampa, Florida. Konserten startet med en veldig emosjonell hyllest til Danny. På storskjermen bak trommene til Max, ble det vist en film-montasje av Danny med "Blood Brothers" som bakgrunns-musikk. Bruce og bandet, med unntak av Charlie Giordano, kom ut på scenen og stilte seg opp for å se på montasjen. Lyskasterne lyste opp orgelet til Danny hvor også trekkspillet var satt frem. Lyskasterne fortsatte å lyse opp plassen til Danny under åpningslåten "Backstreet".
Etter denne åpningen kom Charlie Giordano ut på scenen for resten av kvelden og for resten av turneen. 

A Tribute To Danny

 

Turneen ble "offisielt" avsluttet i Sprint Center i Kansas den 24. august 2008.
Det har vært mye diskusjoner om hvor mange forskjellige låter det har vært spilt på denne turneen. Spørsmålet er for eksempel om hvor vidt man skal telle med "halve" sanger som har blitt spilt som en mini medley eller om medleyene skal regnes som en låt. Et eksempel på dette er "Mona / She's The One. Men uansett hvordan man teller, eller ikke teller, så har det vært en fantastisk turne med et mangfold av låter som vel ingen hadde turt å drømme om da turneen startet opp i fjor høst.
I følge denne
oversikten, så har det til nå blitt spilt rundt 146 forskjellige låter! Utrolig!!!


Den 27. januar 2009 ble albumet "Working On A Dream" sluppet på markedet. Platen inneholder 12 låter samt bonuslåten "The Wrestler".
Mange av disse låtene ble skrevet under Magic turneen og kan minne mye om stemningen på "Magic" platen.

Super Bowl finalen
I flere tiår har arrangørene av Super Bowl drømt om å få Bruce Springsteen & The E Street Band til å opptre under selve finalen. Den 2. februar 2009 ble dette en virkelighet. Foran millioner av tv-seere over hele verden fremførte Springsteen og bandet et forrykende show på tolv minutter. The Miami Horns var også med Springsteen & The E Street Band på scenen. I løpet av disse tolv minuttene, som best mulig skulle sammenfatte et Springsteen show, ble det spilt fire låter. Disse låtene var: ”Tenth Avenue Freeze-Out”, ”Born To Run”, ”Working On A Dream” og ”Glory Days”.

It's gonna be a long walk home...

Bruce og bandet besikter stadionen før finalen
 

Working On A Dream Tour
Turneen som begynte i San Jose den 1. april i år, inneholdt 83 konserter. Da den siste konserten ble avsluttet den 22. november i Buffalo, hadde Bruce Springsteen & The E Street Band spilt ufattelige 189 forskjellige låter på turneen. Til sammenligning spilte de 143 forskjellig låter under ”Magic” turneen. Det er ikke mange artister eller band, om noen i det hele tatt, som kan stille opp med det samme antallet låter på en turne. Selv i løpet av en hel karriere er dette et antall nesten ingen artister er oppe i. Så det er bare å ta av seg hatten for det som Bruce Springsteen & The E Street Band har prestert i løpet av de siste turneene.
 
San Jose - California (1/4-09)


På mange måte var "Working On A Dream" turneen en forlengelse av Magic turneen, som ble avsluttet i Milwaukee den 30. august 2008.
Det var ikke store forskjellene som skilte disse to turneene fra hverandre. Oppsetningen av scenen var tilnærmet lik på begge turneene. Også denne gangen var det utstikkere fra scenen som gjorde nærkontakten mellom Bruce og publikummet enda tettere. Dette ble innført i Dublin, under konsertene der i mai 2008. Etter litt prøving frem og tilbake fant de frem en løsning med flere utstikkere fra midten og til hver sin side. Dette har ført til at veldig mange har fått ordentlig nærkontakt med Bruce og andre bandmedlemmer på diverse konserter.
Storskjermene på siden av scenen er også like under WOAD turneen som den var under Magic turneen. Men i år var det i tillegg til disse skjermene også en storskjerm bak scenen. Her ble det vist diverse videoklipp og stillbilder under noen av låtene. Etter hvert som turneen foreløp ble denne skjermen mer og mer brukt. Her ble det i tillegg til videomontasjene og stillbildene også vist live-bilder av publikumet. Spesielt under de sene konsertene i Italia og Spania var dette veldig flott visuelt.

Benidorm 30/7-09

Foto: Rune

Working On A Dream turneen åpnet som sagt i HP Pavilion, som ligger i San Jose den 1. april. Igjen satt Charles Giardiano bak keyboardet. Curtis King og Cindy Mizelle, som vi ble kjent med under Seeger Session turneen, var nå også en del av bandet på denne turneen.
På grunn av Max Weinbergs rolle som bandleder i talkshowet ”The Tonight Show With Conan O’Brien”, kolliderte dette med en del konserter på turneen. Som hans stedfortreder ble sønnen Jay Weinberg hentet inn. Han spilte blant annet på begge konsertene i Bergen og viste en intensitet som man kjenner igjen fra faren Max.
Patti Scialfa var for det meste fraværende under konsertene, men dukket opp litt her og der. De siste opptredene hun hadde under denne turneen var på de to konsertene i Madison Square Garden i november.
 
Folk med ønskelåter (5/6-09 Stockholm)

Foto: Rune

Etter hvert som turneen skred fremover ble det mer og mer klart at låtene fra det nye albumet ikke ble prioritet. En etter en ble låtene fjernet fra spillelistene. Til slutt var det kun tittelsporet og ”Outlaw Pete” som hang med videre. Etter hvert ble også sistnevnte låt fjernet fra spillelisten. Denne ble spilt for aller siste gang under konserten i Washington den 2. november. Under konserten i Madison Square Garden den 8. november ble ingen av låtene fra det nye albumet spilt i det hele tatt. Ganske spesielt med tanke på at turneen heter ”Working On A Dream Tour”.
 
Festivaler
Aldri før har Bruce Springsteen spilt på så mange festivaler som han gjorde denne sommeren. Hele seks festivaler ble det plass til på denne turneen. Pink Pop Festival i Holland (30/5), Bonnaroo Music & Arts Festival i Manchester, England (13/6), Glastonbury Festival i Somerset, England (27/6), Hard Rock Calling i London, England (28/6), Festival des Vielles Charrues i Carhaix, Frankrike (16/7) og Bonnaroo Music & Arts Festival i Tennessee, USA (13/6-09).

Bruce Springsteen på Glastonbury (27/6-09)


Ved å spille på festivaler fikk tilskuere som ikke hadde noe store relasjoner til Bruce Springsteen oppleve den magiske energien som oppstår under en konsert The Boss. Det er liten tvil om at det ble født tusenvis av nye Springsteen fans under disse-festival spillingene. Lengden på disse konsertene var litt kortere enn normalt og låtvalgene var tilpasset et publikum som ikke er så kjent med hele Springsteen biblioteket. Det vil si at det ble spilt litt mer ”Greatest Hits” materiale.
 
 
Skrevet av Petter Eikeland (Musikkavisen) og redigert og oppdatert av meg.

 
  Copyright Badlandso (mars-2007)