Én uke senere og jeg svever fortsatt på en sky av lykke etter å ha sett Bruce og E Streeterne i Madison Square Garden i New York.
Om det er slutt nå? Vel, med the Boss så vet du aldri. For å sette sammen to av Steve's favouritt-fraser: you knever know, you know.
Men ut ifra det man ser så er Clarence 'the weak link' i dagens E Street Band. Nå skal han såvidt jeg vet under kniven igjen rett etter at turneen er over, og vil trenge minst ett år å komme seg på igjen. Hvliken form Clarence er i om ett og et halvt år vet jeg ikke, kanskje er han friskere enn nå, kanskje dårligere? Det lille vi vet er at han da nærmer seg 70 og at han allerede nå er sliten. Og Clarence er utvilsomt sjela i the E Street Band, eller iallfall en viktig del av den. Uten Clarence, ikke noe E Street.
MEN, la oss snu litt på flisa. Tatt i betraktning at Clarence er 'the weak link' og et nytt eventyr står og faller på ham. Hva er egentlig Clarence uten E Street? Pr dags dato bare en gammel skrøpelig mann som lever på historien. Strengt? JA! Sant? Ja, det vil jeg påstå. Han snakket nylig i et intervjuv om at han skulle fortsette karrieren og gi ut musikk med hans 'Temple of Soul band' og spille bare han ble frisk etter operasjonen. I den forfatningen Clarence er idag er det kun som E Street-er han er interessant. Det er hans "fri-område" hvor han kan være gammel og skrøpelig, men fortsatt bli hyllet. På scenen med the E Street Band blir han tilgitt for å knapt nok kunne bevege seg, han blir også tilgitt for å f#¤ke opp soloer på Sherry Darling og hvilken som helst annen låt. Vi tillater det når det er the Big Man. Men ikke av noen annen. Poenget mitt blir: E Street trenger Clarence, men Clarence trenger E Street akkurat like mye.
At de nå har spilt fem album i sin helhet tillegger jeg ikke altfor mye viktighet. Da Bruce startet med å ta imot alle mulige ønskelåter, og startet denne "stump the band" greia så tror jeg etterhvert han hevet lista såpass høyt at det ble umulig å leve opp til. Vi fikk høre låter igjen som ikke var spilt siden 70-tallet og var i ekstase, vi har også fått høre låter de aldri har spilt før, men det har ikke nødvendigvis alltid fungert like bra. F.eks når de tok "the Wanderer" på sparket (i høst en gang?) så tok det sin tid før de var klare til å spille den, og for mye "øving" midt inne i konserten fører til en del "start/stopp" underveis. Dermed tror jeg Bruce begynte å gjøre hele album for å prøve noe nytt samtidig som han gjorde mange fans veldig glad og "kjørte litt safe". Han oppdaget vel også i Red Bank ifjor at det var en morsom ting å gjøre. Og etter å ha sett WIESS og The River i sin helhet er jeg mektig imponert. De gjorde en utmerket jobb med å "gjenskape" disse albumene live. Sånn sett skulle jeg ønske at jeg hadde fått sett BTR, Darkness og USA i sin helhet også, hvilket var like bra iflg folk som har sett det, men etter forrige helg i NY med DE showa så klager jeg ikke. Som sagt, denne album-greia trenger ikke nødvendigvis å være et tegn på at E Street nærmer seg slutten, men det kan selvfølgelig være det. Vi som fans vet ikke en brøkdel så mye som vi skulle ønske at vi viste, vi må bare ta det vi får og være glad for det. Så får man tolke det man opplever og ser slik man vil.
Personlig har jeg nettop sett min siste Bruce konsert i 2009, hvorav det totale antallet til slutt kom opp i 9 (Stockholm, Bergen, Dublin og New York), og hvis dette er slutten for the E Street Band så har iallfall jeg fått satt et verdig punktum. Så får vi bare vente og se.
Beklager at dette ble langt, hører gjerne andres tanker rundt dette "litt forbudte temaet" også, eller "banningen i kirka" som Ragnar så fint kalte det.
