Tracks II: The Lost Albums
"Tracks II: The Lost Albums" er et omfattende bokssett med 83 spor, spredt over syv album, og strekker seg fra 1983 til 2018. Dette er en bemerkelsesverdig samling som gir fans og musikkelskere et unikt innblikk i Bruce Springsteens kreative prosess og musikalske utvikling over flere tiår. Her møter vi både intime demoer, eksperimentelle lydlandskap, sjangerutforskninger og fullverdige studioalbum, alle med Springsteens karakteristiske fortellergrep og dype engasjement for menneskelige historier.
Tracks II er ikke bare en samling av spor; det er en reise gjennom et musikalsk arkiv som viser en kunstner i stadig utvikling, som tøyer grensene for sitt uttrykk og gir stemme til sider av sin kreativitet som lenge har ligget skjult. For både lojale fans og nykommere er dette en skattekiste som kaster nytt lys over Bruce Springsteens omfattende og innflytelsesrike karriere.
Tracks II inneholder sju album og 83 låter
Etter å ha lyttet til boksen jevnlig siden mandag (tre dager), begynner jeg å få en god oversikt over de syv forskjellige albumene som inngår i samlingen. Jeg har hørt gjennom alle albumene flere ganger, og foreløpig har jeg en klar favoritt i «Somewhere North Of Nashville». Samtidig vet jeg av erfaring at flere av låtene ofte vokser seg bedre med enda flere gjennomlyttinger. Jeg har også gått gjennom en rekke artikler fra forskjellige nettsteder, og hentet mye informasjon som har gitt meg et bredere perspektiv på utgivelsen.
1. "LA Garage Sessions ’83"
Dette albumet ble spilt inn i Springsteens hjemmestudio i Los Angeles tidlig i 1983, og fungerer som en bro mellom de mørke, akustiske tonene i "Nebraska" og de mer kommersielle lydene i "Born in the U.S.A."
Albumet består av 18 spor, hvor Springsteen selv spiller alle instrumentene, unntatt trommemaskin. Musikalsk sett er det en lo-fi blanding av surf-rock og garage-country, preget av en rå og ubehandlet produksjon. Tekstene tar for seg temaer som isolasjon, tap og håpløshet, men med en mer energisk og rytmisk tilnærming enn på "Nebraska".
Musikalsk er plata enkel, men den bygger videre på "Nebraska" ved å inkludere trommemaskiner, bass, kor og synthesizere. Vokalen har en dyp, avventende og nærmest spøkelsesaktig klang, som om den kommer fra skyggene. Selv om dette opprinnelig var demoer, er lydkvaliteten her forbedret og presentert som komplette låter uten støy eller forstyrrende bakgrunnslyder.
Åpningslåten "Follow That Dream", en nytolkning av en Elvis Presley-klassiker, setter tonen med historier om folk som befinner seg på kanten av samfunnet og holder fast ved håpet. Flere av låtene skildrer karakterer med en mer direkte kontakt til omgivelsene sine enn de isolerte menneskene i "Nebraska", men som likevel bærer på usikkerhet og søken etter tilhørighet, slik som i "Jim Deer" og den opprinnelige demoen av "My Hometown".
Et av albumets sterke høydepunkter er "Shut Out the Light", som også ble spilt inn senere og gitt ut som B-single på "Born In The U.S.A.", men her framstår låten i en mer nedstrippet versjon med full tekst. Den forteller om en Vietnam-veteran som sliter med posttraumatisk stress, og de ekstra versene i denne versjonen går nærmere inn på hans kamp med rus og psykiske påkjenninger.
Noen av sporene på albumet ble senere utgitt i forskjellige versjoner. "Follow That Dream" er en nyinnspilling av en Elvis Presley-låt, mens "Johnny Bye Bye" ble utgitt som B-side til "I'm On Fire" i 1985. "County Fair" ble inkludert på "The Essential Bruce Springsteen" i 2003.
2. "Streets of Philadelphia Sessions"
"Streets of Philadelphia Sessions" er et ti spor langt «loops-album» Springsteen laget i hjemmestudio høsten 1993, rett etter hitsingelen "Streets of Philadelphia".
Albumet kombinerer tromme-loops, synthesizere og minimalistisk produksjon på en måte som gir et mørkt og urbanaktig lydbilde – sterkt inspirert av midt-90-tallets vestkyst-hiphop.
Sentralt står "Blind Spot", en sang som tar for seg følelser av tvil og sveket kjærlighet. Springsteen beskriver den som albumets hjørnestein – inspirasjonen som avgjorde retningen for resten av sporene.
Til tross for at albumet var ferdig til en planlagt utgivelse i 1995, ble albumet lagt på is da han bestemte seg for å gjenforene med "E Street Band".
På "Streets of Philadelphia Sessions" finner man en fascinerende blanding av musikalske uttrykk. Selv om albumet er tuftet på bruk av trommelooper og samples, er det ikke ensidig elektronisk. Flere spor har sterke røtter i Springsteens mer tradisjonelle rockestil. For eksempel ville "One Beautiful Morning" ikke vært malplassert på "Lucky Town" fra 1992, og med noen mindre justeringer kunne også "Waiting on the End of the World" sklidd rett inn i den samme æraen.
Åpningen med "Blind Spot", "Maybe I Don’t Know You" og "Something in the Well" setter stemningen for det eksperimentelle aspektet av plata – dempet, rytmedrevet og stemningsfull. Samtidig skaper Springsteen rom for klassisk låtskriving med gitarbasert driv og melodisk struktur.
Et av albumets mest særpregede innslag er "Secret Garden" – en låt som senere ble nyinnspilt med "The E Street Band" og gitt ut på "Greatest Hits" og i filmen "Jerry Maguire". Her fremstår den som en sentral bro mellom de ulike lydlandskapene Springsteen utforsker på albumet.
3. "Faithless"
"Faithless" er tittellåten fra et album Springsteen spilte inn i 2005–2006 som soundtrack til en spirituell westernfilm som aldri ble laget, men etter å ha latt materialet ligge i over tjue år, bestemte Springsteen seg for å gi det ut. Resultatet er et bemerkelsesverdig verk som står støtt, selv uten filmen det var ment å akkompagnere.
Plata kombinerer myke instrumentaler – som "The Desert" og "A Prayer by the River" – med sangtekster gjennomsyret av temaer rundt mening, tro og aksept.
Springsteen jobbet hovedsakelig alene, men fikk støtte fra produsent Ron Aniello, kona Patti Scialfa, flere "E Street Band"-medlemmer (blant dem Soozie Tyrell og Lisa Lowell) og sine egne sønner Evan og Sam. Resultatet er en stille, meditativ og sårbar lydverden som minner mer om en beroligende bønn enn vanlig arena-rock.
Musikalsk byr "Faithless" på en rik variasjon. Det spenner fra rå, rytmisk delta-blues i "All God’s Children", via stemningsfull americana med slidegitar i tittelsporet "Faithless" og "Where You Going Where You From", til myke og ettertenksomme pianoballader som "God Sent You" og "My Master’s Hand". Den akustiske "Goin’ to California" bringer et mer lett og håpefullt uttrykk, og gir inntrykk av å være lydsporet til en filmatisk avslutning der hovedpersonen legger ørkenen og tvilen bak seg. Mellom de mer tradisjonelle sangene ligger instrumentale stykker, som fungerer som musikalske bindeledd og gir rom for ettertanke. De skaper en meditativ ro som balanserer de teksttunge låtene.
Blant høydepunktene skiller "Where You Going Where You From" seg ut, ikke minst fordi Springsteens egne barn bidrar med flerstemt sang. "All God’s Children" er kanskje det mest intense sporet på albumet, med en tekst som dykker ned i det mørkeste av menneskelig søken og tvil.
"Faithless" er et album som åpenbarer nye lag for hver gjennomlytting. Det er både personlig og universelt, og det bærer preg av å være laget med stor omtanke. At et så sterkt og særegent prosjekt har ligget usett i Springsteens arkiver i to tiår, virker nærmest uforståelig. Likevel gjør det det nå enda mer verdifullt at det endelig har fått se dagens lys.
4. "Sommerhete North of Nashville"
En svingende, jordnær country-rockabilly-plate som sprer godt humør. Her er sanger om hverdagsliv, som "Repo Man", "Delivery Man" og "Detail Man" – ispedd pedal steel-gitar som virkelig setter tonen. En lett og leken kontrast i et ellers tungt tematisk bokssett.
Dette albumet ble spilt inn parallelt med "The Ghost of Tom Joad" i 1995, og gir et innblikk i Springsteens utforskning av country, honky tonk og rockabilly.
Albumet ble spilt inn med "E Street Band"-medlemmer som Danny Federici, Garry Tallent, Max Weinberg, Patti Scialfa, Soozie Tyrell og Charlie Giordano, sammen med pedal steel-gitarist Marty Rifkin. Springsteen beskriver det som et "band-album" med en spontan og energisk tilnærming, der han vekslet mellom de to prosjektene i løpet av dagen.
Blant de mer livlige låtene finner vi "Delivery Man", en humoristisk fortelling om en lastebilsjåfør som krasjer med levende høns, og "Detail Man", en selvsikker og leken låt med seksuelle hentydninger. "Repo Man", "Tiger Rose" og "Stand On It" tilfører ytterligere energi til albumet.
Blant balladene skiller "Under a Big Sky" seg ut med sin melankolske og reflekterende tone.
Noen låter på albumet er kjent fra tidligere utgivelser, men i nye versjoner. "Janey Don’t You Lose Heart" og "Stand On It" ble opprinnelig utgitt som B-sider på 1980-tallet, men her presenteres de i mer polerte og modne tolkninger. Tittelsporet "Somewhere North of Nashville" ble tidligere utgitt på "Western Stars" i 2019, men denne versjonen har en mer honky tonk-inspirert arrangement. "You’re Gonna Miss Me" ble først demoet i 2010 og skiller seg ut med sin selvsikre tone i en låt om et brudd.
Springsteen valgte å ikke utgi "Somewhere North of Nashville" på 1990-tallet, da han følte at "The Ghost of Tom Joad" var et mer passende album for den perioden. Etter utgivelsen av "Joad" og den påfølgende turneen, gikk han videre til andre prosjekter. Likevel gir "Somewhere North of Nashville" et verdifullt innblikk i en annen side av Springsteens musikalske uttrykk fra samme periode.
5. "Inyo"
Albumet ble spilt inn mens Springsteen var på turné med "The Ghost of Tom Joad", og det høres tydelig ut som en slags oppfølger til det albumet. Begge platene tar for seg tragiske historier med en tidløs, nesten Shakespeare-aktig kvalitet som skildrer menneskene og stedene langs sørvestgrensen, fra Texas og helt ned til Sør-California og Nord-Mexico.
Tematisk har de mye til felles, men musikalsk går "Inyo" et steg videre. Der "The Ghost of Tom Joad" er preget av enkle og dempede toner i svart-hvitt og brunt, er "Inyo" rikere og mer fargerik i uttrykket.
Åpningslåten, som også er tittellåten, beholder den nære vokalen og sparsomme instrumenteringen fra forgjengeren, men her er lydbildet mer utviklet og med mer særpreg. Harmonivokalene står mellom hovedvokalen og instrumentene og gir lydbildet større fylde og varme. Etter hvert som albumet skrider fram, bidrar også mariachi-elementer på spor som "Adelita" og "The Lost Charro", noe som gir ekstra farge og dybde. Mot slutten, på låter som "Ciudad Juarez" og "When I Build My Beautiful House", har lydbildet utviklet seg så mye at strykere, blåsere og Springsteens vokal på sitt høyeste føles naturlig og velkomment.
Låten "One False Move" har tydelige likhetstrekk med "Straight Time" fra "The Ghost of Tom Joad". Begge tar opp temaet om en tidligere innsatt som prøver å holde seg på rett kjøl, men fristelsen til et kriminelt liv stadig lurer i bakgrunnen. En linje i "One False Move" – «You get used to anything / Sooner or later it becomes your life» – minner mye om tilsvarende linjer i "Straight Time".
"Inyo" er en klar videreføring av "The Ghost of Tom Joad", som var en krevende og grundig plate, og det første Springsteen-albumet der han helt overlot historiefortellingen til andre enn seg selv. Denne formen for låtskriving hadde han begynt å utforske tidligere, men her følges den opp med full tyngde.
Disse sangene krever gjerne mer oppmerksomhet enn vanlig, og er ikke laget for å lyttes til tilfeldig. Man må bruke tid på å bli kjent med karakterene og deres historier, og forstå de historiske og kulturelle referansene som er vevd inn. Blant "Tracks II"-albumene er dette trolig det som har minst kommersielt potensial.
6. "Twilight Hours"
"Twilight Hours" fungerer som et følgesvenn-album til Bruce Springsteens kritikerroste "Western Stars" fra 2019. Begge platene ble spilt inn samtidig, og i motsetning til "Somewhere North of Nashville" og "The Ghost of Tom Joad", henger disse to tett sammen tematisk og musikalsk.
Springsteens vokal flyter elegant gjennom albumet, og musikken byr på uventede harmoniske vendinger og små musikalske overraskelser som gir en frisk og ny opplevelse. Eksempelvis har avslutningslåten "Follow the Sun" en plutselig blåserekke som dukker opp på et overraskende tidspunkt, noe som gir en leken og livlig følelse.
Tekstene handler som vanlig om mennesker som søker noe – enten det er nye opplevelser og spenning, som i "Dinner at Eight", eller trygghet og kjærlighet i hjemlige omgivelser i "Sunday Love". "High Sierra" står ut med sin mørke, mystiske stemning, mens "September Kisses" og tittellåten berører temaer om savn og kjærlighet som er tapt. Alle sangene demonstrerer tydelig Springsteens vokale ferdigheter og musikalske variasjon.
Blant låtene er "High Sierra" albumets mest fremtredende. Den skiller seg ut med sitt rolige tempo og tålmodige oppbygging, som kulminerer i en følelsesladet og nesten operatisk strykerseksjon.
Blant låtene på albumet finner vi "I’ll Stand by You", skrevet for rundt 25 år siden og tidligere utgitt på lydsporet til filmen "Blinded by the Light" (2019). Versjonen som er med her virker å være den samme, selv om det kan være små forskjeller.
"Twilight Hours", i likhet med "Western Stars", har et omfattende støtteapparat av musikere. Mange av dem er eller har vært en del av E Street Band, blant annet Max Weinberg, Patti Scialfa, Soozie Tyrell, Charlie Giordano, Lisa Lowell, Curtis King Jr., Michelle Moore, Curt Ramm, Barry Danielian og tidligere medlem David Sancious. Cindy Mizelle bidrar også.
7. "Perfect World"
"Perfect World" er det eneste albumet i Tracks II-boksen som er komponert spesielt for denne utgivelsen, og dermed skiller den seg fra de andre som representerer "tapt" materiale. Springsteen ønsket å tilføre noe av den rockende energien fans forbandt ham med, og laget derfor dette som en ren rockeplate – full av lagvise akustiske gitarer, piano som klingende kontraster, og slagkraftige trommer. Ikke alle spor er like sterke, men pakken avsluttes med en sammensatt miks av rock og mykere ballader.
Albumet åpner med tre låter som tidligere har vært utgitt i samarbeid med Joe Grushecky: "I’m Not Sleeping", "Idiot’s Delight" og "Another Thin Line". Disse skiller seg umiddelbart ut med mer trøkk og dynamikk enn noe annet i boksen. Først her – over 60 sanger inn – får vi en ordentlig gitarsolo. "Idiot’s Delight" byr på en røff bluesfølelse med munnspill i front, mens "Rain in the River", som også ble valgt som singel, er blant de mest rocka sporene Springsteen har sluppet på lenge.
Selv om dette er boksen sin rockeplate, er ikke alt like hardtslående. "The Great Depression" og "Blind Man" er begge mer dempede. "If I Could Only Be Your Lover" skiller seg derimot ut som noe nytt og sjangeroverskridende i Springsteens katalog – en låt som ikke hadde passet inn på noen av hans tidligere album. "Cutting Knife" er derimot en låt som lett kunne funnet plass på "High Hopes" og kanskje gjort det albumet sterkere.
Oppsummering
Tracks II: The Lost Albums er et omfattende bokssett med 83 spor fordelt på syv unike album, skrevet og innspilt av Bruce Springsteen i perioden fra 1983 til 2018. Denne samlingen gir et dypt og bredt innblikk i hans kreative prosesser, og viser en imponerende variasjon i musikken hans, fra rå og lo-fi demoer til ferdige og gjennomarbeidede låter. Hvert album i boksen har sin egen musikalske identitet og stemning, og samlet utgjør de en mangfoldig og rik del av Springsteens arkiv.
The Lost Albums
Det første albumet, «LA Garage Sessions ’83», er preget av en rå, nesten lo-fi produksjon med synthesizere og trommemaskiner, og tematiserer psykisk helse, ensomhet og traumer. Dette albumet fungerer som en bro mellom «Nebraska» og «Born in the U.S.A.».
«Streets of Philadelphia Sessions» følger som et eksperimentelt album preget av trommeloops og minimalistisk produksjon, med en mørk og urban lyd sterkt inspirert av midt-90-tallets vestkyst-hiphop, samtidig som det inneholder elementer fra Springsteens mer tradisjonelle rockstil.
Det tredje albumet, «Faithless», er en meditativ og sårbar samling laget som soundtrack til en urealistert westernfilm, der temaene tro, mening og aksept står sentralt. Musikalsk veksler det mellom rå delta-blues, americana og pianoballader. I kontrast til dette byr «Somewhere North of Nashville» på en lett og leken country-rockabilly med pedal steel-gitar og humoristiske hverdagsfortellinger, noe som gir en frisk kontrast i samlingen.
«Inyo» fungerer som en videreføring av «The Ghost of Tom Joad», med tragiske historier og et mer fargerikt lydbilde som inkluderer mariachi-elementer, strykere og blåsere. Tekstene krever nærmere oppmerksomhet for å forstå karakterene og kulturelle referanser.
«Twilight Hours» knytter seg tett til «Western Stars» og byr på elegant vokal, uventede musikalske vendinger og et bredt spekter av følelser, fra mørke og mystiske stemninger til varme og kjærlighet.
Det siste albumet, «Perfect World», er det eneste som er komponert spesielt for denne utgivelsen og legger opp til en mer rocka energi med lagvise gitarer, piano og slagkraftige trommer. Her kombineres hardtslående rock med mer dempede og eksperimentelle låter, og dette albumet avslutter boksen med et kraftfullt uttrykk.
Samlet sett fremstår «Tracks II» ikke som et arkiv fullt av tilfeldige outtakes, men som syv konsistente og gjenkjennelige album, hver med sin egen identitet og styrke. De fleste av platene kunne stått på egne ben, og det hele utgjør et unikt og verdifullt tillegg til Bruce Springsteens omfattende diskografi. Dette er kanskje det mest bemerkelsesverdige tillegget til hans katalog siden originalen «Tracks».
~Rune 2025-06-25
