Skrevet av: Jonas Prangerød (5/7)

Et minne sitter bedre enn alle andre tilknyttet mitt besøk på Valle Hovin i 1988. Min første konsert med en internasjonal stjerne var over for en kort stund siden. Jeg husker fortsatt godt mange av låtene han spilte, de fulle ungdommene som hadde smugla inn halvflasker med vodka, og følelsen av å få se en så stor artist på en så stor scene. Likevel har følelsen av å sitte i baksetet når vi kjørte ut av Oslos østside i sakte tempo festet seg i enda større grad. Gatene var fulle av biler og mennesker som hadde vært på konserten. Mange hylte, skreik, lo eller vendte trøtte tryner hjem. Bilen bak oss var fylt av unge menn, kanskje omtrent like gamle som jeg er nå. De spilte Brilliant Disguise vanvittig høyt. Den gleden, spenningen, utmattelsen og tilfredstillelsen jeg hadde i kroppen da, var noe jeg aldri hadde vært i nærheten av. Kanskje derfor synes jeg dette er den beste natt-i-bil-låta i verden.

Etter suksesshistorien Born In The U.S.A. brukte Bruce Springsteen tre år på turné, en liveboks og oppfølgeren. Tunnel of Love endte opp som en mye mer forsiktig plate med stadionrocken oftere nedtonet, The E Street Band er erstattet med noen utvalgte medhjelpere og tilbake står en naknere Springsteen. Steve Van Zandt er ute for en periode, men ellers er de fleste med. Flere av låtene er spilt inn mer eller mindre av Bruce alene, noe som selvsagt gjør den mer minimalistisk. Av og til litt mer i stil med Nebraska.

Tunnel of Love føyk, som forløperen, til førsteplass på albumlistene i USA og Storbritannia. Den manglet kanskje Born In The U.S.A. sine store singelhits, men den bekreftet likevel Springsteens posisjon som en av 80-tallets største rockere. Det var ingen grunn til å tvile på at han var kommet for å bli.

Plata preges av ballader, akustiske låter og lavtemporock. Dette var sikkert en naturlig vei å gå etter flere år på veien med mye synth, høy gitarføring og hes skriking. Han sparker riktignok fra i Spare Parts og et par andre. Hovedåra går likevel gjennom de behagelige melodiene i blant annet Tougher Than the Rest, Walk Like a Man, Brilliant Disguise og When You're Alone.

Tematikken er den samme som tidligere: Brudd, lengsel, oppvekst og så videre. Selv om mannen selv er avbildet i dress på coveret ligger møkkete jeans og rutete skjorter mellom linjene i de fleste låtene. Han går litt forsiktigere fram enn man kanskje skulle forvente, men resultatet er varsom og fin rock.

Det virker som om ønsket var å lage noe enda nærere og følsomt enn forrige gang, men resultatet blir desverre et par hakk mer anonymt. Det er tydelig Bruce Springsteen hele veien gjennom gammelrockeren Ain't Got You, folkballaden Cautious Man og stadionlåta Tunnel Of Love. Likevel tar man seg i å savne en virkelig storslagen prikk over i-en.