Skrevet av: Jonas Prangerød (6/7)

For lenge, lenge siden (før halvparten av hitlistene var preget av artister og låter designet for barneskoleelever) var det vanlig at man som lite barn kunne ha samme favorittartister som godt voksne rockere. Sommeren 1985 har jeg for eksempel klare minner om å spille en viss kassett omtrent i fillebiter på min nye, blå walkman. Jeg spilte til øra var ømme og batteriene var så nære bristepunktet at vokalisten var nede i en usedvanlig seig bass. Born in the U.S.A. var nok et av de første albuma jeg virkelig satte meg inn i.

Når skiva kom ut året før (1984) markerte den Bruce Springsteens overgang fra artist til ikon. Han hadde allerede flere album- og singelsuksesser på samvittigheten, men denne gangen nådde han for alvor forsidene og hitlistene. Sju av de tolv låtene havna på topp ti i USA i løpet av halvannet år, mens albumet nådde nummer en på begge sider av Atlanteren. Hitsa lå tett i tett og var blandet ut med låter som likegodt kunne vært valgt ut på sjutommere.

Springsteen blandet tradisjonell amerikansk rock og singer/songwriter-elementer med moderne stadionrock. Bruk av synth, store refrenger og energisk opptreden gjorde ham til en artist som på midten av 80-tallet kunne nå ut til de virkelig store masser. Folk elsket den nye, jordnære superstjernen på tvers av generasjoner og sosiale klasser. Så langt gikk det at Ronald Regan benyttet seg av låta Born in the U.S.A. i sin valgkamp for gjenvalg i 1984. Dette vitnet om lite forståelse for innholdet i teksten, og rådgiveren som foreslo dette var antagelig ikke den skarpeste kniven i skuffen.

Tittelkuttet er kanskje en av de minst interessante melodiene, men holder seg greit som en slags allsangsrocker. Mer nerve er det da i Cover Me. Dansbar og fengende rock som man kan spille om og om igjen. Springsteen er både røff og polert på en gang. Det fortsetter i samme streite, gode spor på Darlington County og Working On The Highway.

Bruce Springsteen holder tekstmaterialet sitt innenfor rammer man kjenner igjen fra andre. Arbeiderklasse, knuste hjerter, nostalgiske tilbakeblikk på ungdommen og begjær. Han kan både være gledesspredende og nær eller sår. Her ligger noe av styrken i albumet, at nærhet så lett kombineres med stadionformatet på musikken.

Downbound Train er en av de triste og hjerteskjærende gode melodiene som ikke ble noen singelutgivelse, men som likevel står som et av flere klare høydepunkter. Enda lengre ned trekkes man i I'm On Fire, før tempoet settes opp igjen i No Surrender. Dette er låta Ulf Lundell har forsøkt å lage utallige ganger, og nesten lyktes. Så følger den litt for snille Bobby Jean og den knalltøffe I'm Going Down. Sistnevnte er en stor personlig favoritt. Den er så vanskelig å få ut av huet at man blir tvunget til å sette den på repeat for å få tilfredsstilt minnets stadige krav om mer.

Herlighetene avsluttes med hitparaden Glory Days, Dancing in the Dark og My Hometown. Den første en nostalgisk gla'-rocker med en litt bitter smak. Dancing in the Dark er det nærmeste denne artisten har kommet en discohit, men den fungerer likevel som Springsteen-låt. My Hometown er de siste pust og sukk fra ei skive som ser tilbake på ungdom og oppvekst i gjennomsnitts-Amerika. Plata samlet er både en hyllest og et lite spark til den amerikanske drømmen.

Mange av låtene på denne skiva ligger hjertet mitt nær. Jeg kan ikke alltid forklare hvorfor, men jeg elsker dette like mye i dag som for snart 20 år siden. Befriende storslagent og uimotståelig fengende. Man blir sjarmert i senk av fremføringene, melodiene og historiene.

Som leseren kanskje forsto av innledningen var dette en av innfallsportene mine til i det hele tatt å interessere meg for rock. Sånn sett kan det virke noe vanskelig for meg å mislike denne skiva. Det er det også. Låtene holder seg meget godt, til tross for litt datert 80-tallssound her og der. Jeg hadde ikke hørt Born in the U.S.A. sammenhengende på sikkert ti år. Det ble et svært hyggelig møte med musikk som satt dypere gravert inn i hodet mitt enn jeg hadde trodd.