Skrevet av Bjørn Hammershaug (6/7)

Med sitt tredje album satte Bruce Springsteen Chevyen i gir, svingte ut av nabolaget i Freehold, NJ og ut på tordenveien med kurs for stjernene og det lovede land. Hva annet kunne han gjøre: "It's a town full of losers, and I'm pulling out of here to win..." (Thunder Road). Han ble da også en vel fortjent superstjerne etter Born to Run, en status han har beholdt siden. Platen er fylt av åtte sydende, episke historier om kjærlighet og lengsel, tapere og slitere, håpet og drømmene blant folket litt nede på stigen. Born to Run er også en klassisk rockeplate og en 30-åring som holder forbløffende godt på sin ungdom.

Ovenstående sitat karakteriserer mye av Springsteens budskap på Born to Run. Selv om han formidler en viss resignasjon så er det en god del håp her. Drømmene lever fortsatt, det er fortsatt mulig å slippe unna - i det minste å rømme vekk. Her skildres hverdagens "broken heroes" i mangfoldige fargerike persongallerier, fremført med en vilje og optimisme som preget alle de tre første Springsteen-skivene. Hans boblende penn og gnistrende låter skaffet et publikum både blant blåsnipp og hipstere.

Selv om han hadde to vellykkede utgivelser og over ti år bak seg i diverse barband, var han i 1974 fortsatt regnet som ung og lovende - så lovende at Columbias berømte John Hammond Sr. (legenden som også huket inn blant andre Count Basie, Pete Seeger og Bob Dylan) og selskapet la inn store ressurser for at hans tredje plate skulle bli et skikkelig gjennombrudd. Den tok nærmere et år å fullføre i studio, fra juni 1974 til juli 1975, i det som senere er omtalt som en meget utmattende prosess. Born to Run er drapert med et voldsomt lydbilde fra produsentene Jon "I saw rock & roll future and his name is..." Landau og det opprinnelige valget Mike Appel. Med er også mange av de samme musikerne som deltok på The Wild, the Innocent and the E Street Shuffle (1973). Det er særlig saksofonist Clarence Clemons og Roy Bittan på tangenter som er sentrale, men også den nye trommeslageren Max Weinberg og bassist Garry Tallent bidrar med autoritet. The E Street Band hadde siden 1973 vokst til å bli et hardtarbeidende og tight orkester som ga Springsteens låter den energien og oppbackingen som behøvdes og de fant for alvor sin fasong her (Steve Van Zandt er riktignok bare med som korist).

Columbia hadde en bevisst strategi i sin satsning på Springsteen, men denne platens status skyldes ene og alene at han her skrev noen av sine aller beste låter: Thunder Road, Backstreets, Meeting Across the River, Jungleland og tittelkuttet er en del av moderne amerikansk rocks kanon, og som i 2003 fortsatt brenner med uforminsket styrke og aktualitet.

Thunder Road er en definitiv signaturlåt, som i løpet av noen få vers summerer opp drømmene og livene til millioner unge mennesker. Den desperate låten som gradvis bygger seg opp er spekket med minneverdige fraser: Fra åpningen "The screen door slams, Mary's dress waves, like a vision she dances across the porch...", der han lokker jenta som: "ain't a beauty but hey you're all right, oh and that's all right with me..", vil ta henne med "to chase the promised land...", for "the night is busting open and these two lanes will take us anywhere, we got one last chance to make it real, to trade in these wings on some wheels...".

Noe av den samme tematikken kommer igjen på det kjente tittelkuttet, platens "anthem" som også oppsummerer mye av dens innhold:

Baby this town rips the bones from your back
It's a death trap, it's a suicide rap
We gotta get out while we're young
'cause tramps like us, baby we were Born to Run

Og igjen er det kjærligheten som skal hjelpe til med å bryte ut:

The highway's jammed with broken heroes
On a last chance power drive
Everybody's out on the run tonight
But there's no place left to hide

Men som han avslutter oppløftende med:

Someday girl, I don't know when,
we're gonna get to that place
Where we really want to go...

Den opprinnelige LP-versjonen avslutter hver side med to lange spor, Backstreets og Jungleland, begge tegner rike bilder av storbyens skyggesider:

Endless juke joints and Valentine drag
Where dancers scraped the tears
Up off the streets dressed down in rags
Running into the darkness
Some hurt bad, some really dying

På ni minutter lange Jungleland er resignasjonen komplett:

(the poets) ...reach for their moment
And try to make an honest stand
But they wind up wounded
Not even dead
Tonight in Jungleland

Springsteen fremfører sin folkelige poesi med fandenivoldsk innlevelse, og med feiende melodier og en likefrem street-cred som henvendte seg både til flaggvinkende patrioter og mer sosialt bevisste radikalere. Han klarte dermed, i motsetning til Dylan, å bli akseptert blant begge segmenter uten altfor store konflikter (noe han gjentok i enda større utstrekning, og til enda større suksess, på Born in the USA, 1984).

Born to Run førte til at Springsteen stirret på oss fra forsiden av både Time og Newsweek, og ledet til et stort internasjonalt gjennombrudd. I kjølvannet fulgte også langdryge rettslige krangler med manager Mike Appel, og etter tre lange år den mer innadvendte oppfølgeren Darkness On the Edge of Town. Bruce Springsteen fortsatte å jakte etter de amerikanske mytene, men fant stort sett en hard realitet et stykke unna løftene. Han ble enda mer bevisst på dette senere i karrieren, og selv om jeg foretrekker hans mørkere og mer lavmælte uttrykk lykkes han med Born to Run å nå målet om å synge som Roy Orbison og skrive som Bob Dylan lydsatt av Phil Spectors tidlige 60-talls produksjoner.