Skrevet av: Asle Frøkedahl (5/7)

Hvis Bruce Springsteen først skulle spille inn ei coverplate, var det nå det måtte skje. "Devils & dust" fra i fjor dokumenterte det vi har mistenkt helt siden slutten av 80-tallet: at det står litt stille i den kreative delen av hjernen til Bruce.

På midten av 90-tallet var det to sanger på "Ghost Of Tom Joad" som holdt meg igjen, og som fortsatt var med å rettferdiggjøre at jeg hørte mer på Bruce enn noen annen artist, nemlig tittelsangen og "Youngstown". Bortsett fra disse to unntakene har plateartisten Springsteen virket noe uinspirert de siste ti åra. Da jeg hørte "All the way home", "Jesus was an only son" og "Leah" i fjor, sovnet jeg nesten, i visshet om at Bruce for lengst hadde gjort det samme. Mannen som en gang i tida trakk fortellerevnen til Bob Dylan gjennom verdens mest massive stadionanlegg og sjokkerte en hel verden med et uttrykk ingen hadde hørt maken til, var ikke lenger seg selv.

Jeg har aldri interessert meg for biler, men tok meg selv i å savne Buick'en Bruce og faren besøkte hjembyen sin med. Jeg savnet den stjålne bilen, Cadillac'en ved elva, vraket i veikanten. Hvor var Mary, Wendy, Candy og Mary som danset til Roy Orbison på radioen? Hva hadde skjedd med den lidenskaplige sulten etter å komme seg vekk, glemme det som var, og starte på nytt i "The promised land"?

Springsteen hadde bleknet over i det svart/hvite, der han på midten av 70-tallet og tidvis på 80-tallet tegnet stor musikk med alle fargene i hele verden på en gang. Vi husker de gigantiske melodiene på "Darkness on the edge of town", den vanvittige frihetsjakten på "Born to run" og de fantastiske arbeiderklasse-historiene fra "Nebraska". Vi glemmer ikke hva som foregikk på andre siden av elva, ved grensestasjonen og i de mørke bakgatene i New Jersey.

Sangene på "We shall overcome: The Seeger Sessions" er ikke skrevet av Bruce selv. De er heller ikke skrevet av Pete Seeger, men det var han som trakk låtene fram i lyset og fikk det amerikanske folk til å interessere seg for disse tradisjonelle visene. Seeger var en samfunnsengasjert mann, med et hjerte bankende helt til venstre i kroppen - for frihet, humanitær rett og menneskets behandling av sine omgivelser.

Der Seeger supplerte med banjoen sin, inviterer Bruce et dusin musikere. Sprudlende gitarer og skitne fioliner danser med en tuba, en saksofon og en trompet. Bruce nipper ikke i sangene, slik han har hatt en tendens til i det siste. Nei, han danser med, han også. Det er uhøytidlig, sleivete og helt vanvittig levende. Det er som om de sitter på rommet mitt hele gjengen, i en dam av whiskey, øl og sigarer, og det er som om de har bestemt seg for å trø i seg alt i løpet av en knapp time. På tv-en vises "Braveheart" for tiende gang, mens musikken til Disney-filmen "Aristokattene" så vidt kan høres gjennom veggen inn til naboen. Vi befinner oss selvsagt i New Orleans, selv om jeg kan sverge på at vi aldri lettet fra flypassen i Dublin.

Det var en god idé å spille inn denne plata, og det er sikkert en enda bedre idé å oppleve disse sangene live. For hvis du også sovnet til "Devils & dust", kan du være sikker på at du våkner igjen nå, når Springsteen og vennene hans framfører "Jessie James", "Dan Tucker" og "Pay me my money down". For selv om låtmateriellet på "We Shall Overcome" ikke lenger er i nærheten av å bli stort, viktig eller nødvendig, er framføringene så voldsomme, løsslupne og herlig ukalkulerte, at du bare må smile for og med Bruce Springsteen.

Og det begynner å bli en stund siden sist.