Da verden stod stille.
Av Ole Magnus Røen
Mange har sikkert sett Michelangelos berømte maleri der Gud skaper Adam, der deres pekefingre møtes. Når året nå går mot slutten, tenker jeg tilbake på mitt Michelangelo øyeblikk.
Det var sommer, det var ferie, det var Valle Hovin. Og det var Bruce Springsteen.
En liten kar fra New Jersey virket større enn Gud selv der jeg klemt inntil scenen fikk nærkontakt med helten. For han er en helt, en musikalsk helt som har gitt meg mange gleder siden jeg første gang hørte The River i 1980.
Noen ganger vet du liksom at nå, nå opplever du noe du aldri kommer til å glemme. En opplevelse som du har ventet på og som plutselig er der. Og slik følte jeg det denne mandagskvelden i juli. For verden sto på en måte stille da Bruce bøyde seg ned der oppe fra scenekanten og grep hånden min.
Jeg tror jeg sluttet å puste, jeg bare strakte meg opp og grep hånden, redd for at taket skulle glippe. Jeg mener også at han så meg inn i øynene der oppe fra, jeg er ikke sikker, kanskje er det ønsketenking. Men en ting vet jeg: Jeg ble fylt av en uforklarlig lykke. Her sto jeg og holdt min musikalske helt i hånden, mens han sang om sine ungdomsår langs Thunder Road. Og når våre rocke-svette hender etter en stund glir fra hverandre, skifter han tak. Han skifter jaggu tak, og holder meg ennå i noen endeløse sekunder. Jeg svever, jeg lever, og kjærligheten til mannen og musikken er i det øyeblikket så sterk at jeg nesten tviler på min seksuelle legning.
Så er øyeblikket over. Min venstre hånd står alene igjen, rett til værs, og langsomt vender virkeligheten tilbake. Jeg er på Valle Hovin, det er 7. juli 2008. Det var da det skjedde. Mitt Michelangelo. Mitt møte med Bruce Springsteen.
Valle Hovin 7. juli 2008
~Ole Magnus - desember 2008 |
