Sjelesørgeren
Av Rolf-Otto Eriksen (sept. 2012)

«Er det noe poeng i å spille så lenge», spurte en kompis meg. Jeg hadde nettopp fortalt ham at Springsteen spilte 4 timer og 6 minutter i Helsinki, og med det satte et historisk punktum for en historisk turné. 62 år gammel holdt han den lengste konserten i en karriere som har vart over fire tiår. La nå all tvil dyttes vekk. Det er et poeng å spille så lenge: Når bandet på scenen er Bruce Springsteen and The E Street Band.

Avslutningskonserten i Helsinki (31/7-12)


Wrecking Ball-turneen har gitt en lang rekke med maratonkonserter. Den på Valle Hovin varte i 3 timer og 47 minutter. Var det noen som gjespet? Sto vi og så på klokka underveis? Gikk tiden sakte? Den sto helt stille og sprintet av gårde på en gang. Etter at Night var ferdigspilt og «the curfew-hating» E Street Band hadde forlatt scenen for godt, sto vi igjen slik vi har stått så mange ganger før: Trollbundet, mens vi lurte på – nok en gang – hva som traff oss. Hvordan greier han det, night after night after night, year after year after year? Er rockens kilde så kraftfull at den gir evig ungdom?

Springsteen spilte i tre timer og 47 minutter i Oslo

Foto. Rune

Mange av rockens tidløse holder koken. I Norge har blant andre Tom Petty og Paul Simon vist seg vitale denne sommeren. Likevel. Det blir en annen greie. Ikke spiller de fire timer i strekk, ikke holder de messe på samme måte som Springsteen. Ingen gjør det - i rockens verden. For meg er det noe åndelig over en Springsteen-konsert. Ikke i direkte religiøs betydning, men mer som i at konsertene rommer en annen dimensjon. En Springsteen-opplevelse er noe mer enn kun en konsert. Noe mer enn bare rock. Noe større. Noe renere. Jeg tror det handler om samhold. Om inkludering og felleskap. Kameratskap og medfølelse. Lidenskap og livslyst. Tilhørighet. Om deg og meg, og de verdiene vi tror på. Vi som er der har avlagt en ed vi skal holde; No retreat, No surrender.

Et fullsatt Nya Ullevi hyller den ubestridte sjefen (27/7-12)

Foto: Rune

Derfor kjentes det så naturlig da Boss og Little Steven Van Zandt kom gående ut på scenen på Rådhusplassen i Oslo 22. juli. Jeg tror ikke alle helt fatter hvor enestående denne opptredenen var. Dagen før holdt han festforestilling og underholdt i nesten fire timer på Valle Hovin. Balansegangen mellom alvor og skjemt har alltid vært Springsteens spesialløp. Han har spennvidden og dybden som kreves for begge stemninger. Jeg lurte på hvilken låt han kom til å spille, trodde han ville velge My City Of Ruins. Valget av We Shall Overcome var like kyndig som det var selvfølgelig. Etter at låta var fremført, tok jeg meg i å tenke: «Håper han drar en til». Han gjorde naturligvis ikke det. Denne kvelden dreide seg ikke mest om Bruce Springsteen, noe han til de grader understreket selv med sin respektfulle fremtoning. Kvelden handlet om deg og meg. Om de verdiene vi tror på. Budskapet kan ikke målbæres mer presist: We Shall Overcome. Så enkelt. Så sammensatt. Så Springsteen.

We Shall Overcome - Oslo 22/7-12


Et konsertmøte med Bruce Springsteen er også et treff med rockens historie. Artisten Springsteen er like mye en Dylan med Elvis-vrikk, som en predikant med klare James Brown-føringer. Litt James Dean er han óg, i den hvite t-skjorta og jeansen. Van Morrison kan lette på hatten og nikke gjenkjennende, der han sitter ved samme bord som Woody Guthrie, Curtis Mayfield og Wilson Pickett. Samtidig er han Bruce, mannen i gata. For han er virkelig det, selv om han samtidig er «A rich man in a poor man’s shirt». Lista kan lett forlenges, men summen av disse delene gir en helhet. Ingen forteller rockens historie med samme innlevelse, kunnskap og finfølelse som Bruce Springsteen. Det er hans evangelium. Slik blir han en frelser i rockens navn. Han blir lyset i utkanten av byen. Trøsten. Håpet.

Vi, menigheten, står der som takknemlige vitner.

(Gjengitt med tillatelse fra www.desibelmusikkmagasin.no)