Turen til Sør Amerika
Av: Edvard Sønderland
Våres siste konsert før Sør Amerika var Wembley 15 juni, og vi hadde da ingen videre planer om flere Springsteen konserter. Savnet etter flere konsertopplevelser meldte seg i midlertidig raskt – og turen til Sør Amerika begynte å rulle mens vi var på familie-ferie i Alanya i Juli.
I utgangspunktet var det kun "Rock in Rio" som var aktuelt, men etter tips fra Kajsa89, her på dette forumet, så begynte vi å planlegge Sao Paulo konserten også!
Susann og Edvard tok turen til Brasil (Rio de Janeiro)
Foto: Edvard
Da begynte utfordringene. Å kjøpe billetter til Rock in Rio var en smal sak – egen side for internasjonale kunder, men til Sao Paulo så slet vi en del. Siden var på portugisisk og jeg prøvde meg på flere ting, men det viste seg at man blant annet måtte få en kode fra livepass Brasil for å få tilgang. Søkte litt på BTX-siden på Backstreets og kom i kontakt med Carlos Blanco fra Brasil. Han hjalp oss med å kontakte Livepass og vi fikk etter hvert bestilt 2 stk pista premium billetter Sao Paulo!
Sao Paulo
Den 17. september satte vi oss om bord på flyet på Ålesund lufthavn Vigra og 12 timer senere landet vi i Sao Paulo – med 1 koffert mindre. Denne stod igjen på Schipol og inneholdt blant annet plakaten våres med sangønske.
Vi hadde bestilt på Holiday Inn hotellet, etter tips fra Carlos
Utsikten fra hotellet våres i Sao Paulo, en grå og trist by. Det sies at i gjennomsnitt dør 3 motorsyklister HVER dag, noe jeg egentlig forstår etter å ha sett trafikken.
Bilde tatt fra Hotellet i Sao Paulo (Holiday Inn)
Foto: Edvard
Dette hotellet lå ca. 10 min taxi tur unna konsertarenaen «Espacodas Americas» og hadde god standard. På konsertdagen (18. september) hadde vi kun et kort tur på et shopping senter før vi tok taxi ut til arenaen. Vi var vel i køen rundt kl. 13 og fikk da nr. 101 og 102. Det var vel kun 2-3 som vi kjente igjen fra tidligere konserter, bla Eddie fra Sverige. Kø-organisator var Carlos, så da fikk vi anledningen til å takke han for all hjelp som han hadde gitt oss. Selve køorganiseringen gikk greit – vi måtte stå oppstilt i køa fra kl. 15. Det var i midlertidig ingen opprop ved jevne mellomrom – så når klokken begynte å nærme seg 18, strømmet det på med folk som sannsynligvis hadde vært der i 7-8 tiden på morgenen for å få seg et tidlig kø nummer og de gikk bare rett inn i køa igjen – selvsagt litt irriterende.
Utenfor stadionet i Sao Paulo
Foto: Edvard
Innslippet gikk greit og vi fikk oss plass ca en halv meter unna scenekanten, rett foran Bruce sin mikrofon! Selve konserten vil jeg si var veldig bra – mange låtønsker ble spilt og konserten bar preg av å være en «greatest hits» konsert. Vil trekke frem «Prove it all night» og «American skin» som de beste opplevelsene under konserten. Under sangen «She`s The One» dro Bruce opp en plakat hvor det stod at en av tilskuerne ville gjerne fri til sin utkårede på scenen. Sangen ble derfor stoppet og paret fikk komme opp på scenen og med Bruce sin mikrofon ble frieriet gjennomført. Bruce sin kommentar var: What`s next!
Frieri på scenen under "She's The One"
Foto: Edvard
En dame som stod helt fremme til høyre for scenen fikk også spille gitar – hun måtte vært rundt 70 år og Bruce uttalte at «You are my Brazilian lover» til vill jubel blant publikum.
Det var vanvittig varmt og et press blant publikum som vi ikke har opplevd maken til. Noe vann var ikke å få tak i. Little Steven så at dette var et problem og tok blant annet drikken til Bruce og delte ut et par ganger til publikum og fikk også satt i gang litt utdeling av vann etter hvert.
Sao Paulo, Brasil - Espaço das Américas
Foto: Edvard
Har sett at noen skriver at på grunn av størrelsen på arenaen var dette som å oppleve Bruce & The E Street band på 70 tallet – liten og intimt og en fantastisk stemning. Kapasiteten er vel oppgitt til 8500, men noen mener at det kun var 5000 stykker inne. Det tviler jeg på, for det så nesten helt fullt ut. Men der var ledige billetter på konsertdagen – og med prisene på billettene så kan jeg nesten forstå det. Vi betalte vel ca 3200 kr for 2 stk billetter.
Liten og intim arena
Foto: Edvard
Under den siste sangen så begynte vi å bevege oss mot utgangsdøren for å være sikre på at vi fikk tak i taxi uten problem. Å bli stående fast utenfor stadionet midt på natten fristet ikke for å si det slik.
Sao Paulo som by så vi egentlig ikke så mye av, men det vi så var ikke så imponerende. Vi fikk av Carlos en del tips på hvordan vi skulle «oppføre» oss , bla så tok vi av oss alt av smykker – og passet alltid på å ha på oss en liten sum av kontanter i tilfelle vi ble stoppet og ranet. Væpnede vakter så vi stort sett overalt, men dette gjorde egentlig ikke at vi følte oss noe tryggere. Sirener fra ambulanser /politi hørte vi konstant, og trafikken av biler var bare helt utrulig stor.
Rio de Janeiro
Torsdag 19 sep. tok vi fly fra Sao Paulo til Rio de Janeiro – og første inntrykket var noe helt annet. Å gå inn for landing i utkanten av byen med strendene og fjella var et flott syn. Vi bodde på hotellet «Miramar» på Copacabana stranden.
Tatt fra tak terrassen på hotel «Miramar»
Foto: Edvard
Samme dag så leide vi bil m/sjåfør på hotellet slik at vi fikk dra ut på festival området og hente billettene våres og for å få en oversikt over stedet. Turen skulle ta ca 45 min – men vi brukte ca 2 timer grunnet all trafikk ut til stedet.
Sjåføren ble sagt kunne noe engelsk, men dette skulle etter hvert vise seg å være meget begrenset. Vi utvekslet telefon nr. med sjåføren og han satte oss av et sted hvor vi måtte gå til fots de siste 1000 meterne, og vi avtalte videre at vi skulle ringe når vi var klar til å bli hentet igjen. Vi var rett utenfor området i det konsertene på den såkalte «world stage» startet. Det hele ble startet med et gigantisk fyrverkeri! Gruppen som startet var Sepultura og vi var glad at vi var et godt stykke unna scenen – et vanvittig bråk!
Susann foran den berømte Kristus statuen i Rio
Foto: Edvard
Og da begynte egentlig også jakten på våres billetter for lørdagens konsert med Bruce. Vi spurte flere, men mange kunne ikke et ord engelsk og de som forstod oss sa at vi måtte komme tilbake på lørdag. Men vi ga oss ikke med det og til slutt ble vi geleidet gjennom flere avsperrede områder og i enden, på motsatt side av der vi kom så stod et telt hvor vi fikk hentet billettene. Å gå tilbake til det stedet som vi ble satt av viste seg å være umulig, prøvde derfor å ringe våres sjåfør. Hans begrensede engelsk skulle vise seg å være veldig begrenset, så vi fikk til slutt tak i en som vi fikk snakke engelsk til og han snakket portugisisk til våres sjåfør. Vi fikk beskjed om å gå mot en parkeringsplass og våres sjåfør skulle vente der. Meget skeptisk begynte vi å gå i den retning som vi ble henvist, fant parkeringsplassen, men ingen sjåfør var å se. Vi prøvde nok en gang å ringe til sjåføren, men han svarte bare sa yes, yes og jeg skjønte nok at han ikke hadde anelse om hvor vi var. Etter 45 min så passerte en som kunne nok engelsk til at vi kunne forklare problemet og han kontaktet igjen våres sjåfør som fortsatt stod på våres avtalte utgangspunkt! Etter ca. 1 time kom sjåføren og hentet oss og vi kunne starte på veien heim til hotellet.
Taubane opp til Sukkertoppen
Foto: Edvard
Fredagen benyttet vi til guidet tur opp til Kristusstatuen og Sukkertoppen, de 2 mest kjente turist attraksjonene i Rio. Uheldigvis så var det litt skyet oppe ved statuen, så vi fikk ikke glede av den fantastiske utsikten det må være. I gruppen våres så var det også en engelskmann og et par fra Romania, når vi fortalte at vi var på snartur til Brasil for å oppleve Bruce så ble de mildt sagt overrasket og mente nok at vi var gale!
Fra konserten i Rio
Foto: Edvard
Vi hadde 10 års bryllupsdag denne dagen og vi bestemte oss for å spise på hotellet «Copacabana palace», som er kjent for å være et av Sør Amerikas flotteste hotell. Det var en ca 20 min spasertur langs Copacabana stranden, og på veien så stoppet vi opp og jeg tok et bilde av kona med min Iphone. Innen 1 min så hadde jeg en lokal helt ved med side, han sa noe som jeg ikke helt forstod, men ordet «gun» samt at han tok seg på beltespennen for å markere at han hadde noe der, var ikke til å misforstå. Heldigvis så var der en del folk, så vi fortsatte noen meter og stoppet opp. Han fortsatte forbi oss og stoppet opp og fulgte med oss. Slik fortsatte vi til vi hadde kommet frem til «Copacabana palace», hadde vi vært dum nok til å gå inn i en sidegate så hadde vi nok blitt ranet.
Fra konsertarenaen i Rio
Foto: Edvard
Utenfor traff vi igjen på Carlos Blanco og Justin Johnson fra New Jersey som også hadde tatt turen til Rio grunnet Bruce. De hadde ikke til hensikt å dra tidlig ut til festival området, da det var helt umulig å få en god plass mente de. Vi fortalte om våres planer om å dra utover slik at vi var der kl 09 i håp om å få en god plass, og de mente vi var gale pga av varmen som var meldt.
Justin Johnson, undertegnede og Carlos Blanco utenfor
”Copacabana Palace “ hotellet
Foto: Susann
Inne på restauranten satt stort sett hele E street band og spiste middag, men ingen Bruce. Livvakten dukket opp og vi antok at han var på vei.
Og etter litt kom en småstresset Bruce, og han beklaget at han ikke hadde tid, han måtte videre! Fikk sagt at «Weare from Norway and in Brazil just for your concerts» og han stoppet opp, kom tilbake til oss og vi fikk håndhilst og tatt bilde.
Kona fikk selvsagt sagt at hun danset med han på Koengen, Bergen i 2012.
Vi avsluttet middagen og hilste på Roy Bittan som satt på nabobordet sammen med sin kone. Kona ble helt henrykt når vi sa vi var fra Norge og hadde reist den lange veien for å oppleve konsertene. Har nå møtt hele bandet og det er helt fantastisk hvor jordnære alle virker!
Et møte med sjefen i Rio de Janeiro
Foto: Edvard
Dagen etter var vi oppe kl. 07, en kjapp frokost før vi ble kjørt utover mot festivalområdet. Også denne gangen ble vi kjørt med en av hotellets biler. Vi ble nå kjørt til en bussholdeplass og vi skulle ta buss det siste stykket. På bussen ble vi kjent med en av de som jobbet på festivalen, 1 av ca. 4000 som jobbet med «rock in Rio» !, og han geleidet oss til den porten som var nærmest «World stage». Klokken var da blitt litt over kl. 09 og vi hadde mange timers venting foran oss i steikende sol. Heldigvis så solgte de paraplyer i køa slik at vi fikk litt skygge mens vi stod der. Skal aldri klage over kaldt vær og regnunder venting i kø!
Varmt utenfor stadionet
Foto: Edvard
Portene ble åpnet kl. 14 og vi måtte gjennom 3 sjekker før vi kom inn på selve festivalområdet, og da var det bare å løpe så fort man kunne for å sikre seg en god plass. Vi fikk heldigvis en plass ved gjerdet slik at vi fikk satt oss skikkelig ned.
Det var ikke mange kjente vi så igjen fra tidligere turer, faktisk kun Jose Alves og Kate Magalhaes som stod på andre siden av oss – de var også på Sao Paulo konserten
Jose Alves og Kate Magalhaes fra Portugal
Foto: Edvard
Mange så plakaten våres og kom bort til oss for å ta bilder, både av plakaten og av min tatovering som er Bruce sin autograf. Mange nevnte selvsagt Ylvis og «what doest the fox say»!
Vi ble også intervjuet av brasiliansk TV – hvor vi på slutten måtte synge «Born in Norway» ala «Born in the USA», har ikke sett dette intervjuet og har vel egentlig ikke det store ønske om det heller…
Fikk autografen i NY i 2009
Foto: Susann
Selve programmet på hovedscenen begynte kl 1800, med et fantastisk fyrverkeri show! «Skank» var først ut, så kom «Philip Phillips», «John Mayer» før det var klart for «Bruce Springsteen & the E street band» rundt midnatt. Som nevnt tidligere så var det veldig varmt denne dagen og vaktene kom bærende med folk som hadde besvimt hele tiden. Vaktene var heldigvis flinke til å komme med vann slik at vi klarte å få i oss det vi trengte, selv om det var nære på at vi måtte gi oss vi også.
Selve konserten var vel som forventet på en festival, ikke de mange overraskelsene og med full spilling av «Born in the USA» platen. Mens de andre artistene som spilte før Bruce holdt seg på scenen, så var som vanlig Bruce nede blant publikum ofte. «Twist and shout» var nest sist ut sammen med nok et fantastisk fyrverkeri show. Bruce avsluttet det hele akustisk med sangen «This hard land».
Våres ønskelåt "Tougher Than The Rest"
Turen heim gikk overraskende kjapt og greit, en buss tok oss til den avtalte holdeplassen hvor sjåføren ventet på oss. Vi var vel tilbake på hotellet kl. 05 på natten og sovnet rimelig kjapt etter en lang og varm dag.
Avreisedagen ruslet vi rundt nede på stranden og satt på en av de mange strandbarene. Kona så 1 som skilte seg litt ut der han spaserte på stranden 300 meter lenger borte. Hvem andre enn Little Steven. Gikk bort og spurte om vi fikk ta et bilde, og han svarte på gangstervis mens han så seg rundt; «well, yeah nobody seems to know».
Spurte når serien «Lillyhammer» skulle starte opp igjen på NRK og han mente den skulle begynne i slutten av oktober, og på spørsmål om en evt. sesong 3 så svarte han at de er i forhandlinger om dette allerede.
Little Steven og Edvard - Rio de Janeiro
Foto: Susann
Det var turen våres til Sao Paulo og Rio De Janeiro. Det blei våres 7 og 8 konsert med Bruce i år, og dette hadde nok ikke gått uten hjelp fra snille foreldre/søsken som passer våre 3 barn hjemme – En stor takk skal de ha!
Kanskje ses vi i Australia i 2014, i alle fall håper vi på flere konserter i Europa neste år?
Se flere bilder fra turen her.
