En veske, en skolisse og et whiskyglass
Av Evy I Abrahamsen
I fjor sommer bodde jeg på Grand Hotel i anledning et privat arrangement, og dette oppholdet ble forlenget med noen dager da jeg også skulle på begge Valle Hovin-konsertene. Å være så heldig å få bo under samme tak som Bruce & co., kan jo by på en overraskelse eller to eller tre. Tirsdag morgen satt jeg og spiste frokost i frokostsalen da Nils plutselig dukket opp. Han gikk rett forbi stolen min, og idet han passerte var han uheldig og rev ned vesken min som hang på stolermet. Han bøyde seg ned og plukket den opp, hang den fint på plass igjen og sa "Oh, I'm so sorry" hele tre ganger etter hverandre. Jeg ble litt lattermild fordi han var veldig bustete på håret og virket litt distré, så jeg smilte til ham og svarte: "That's OK, I wouldn't bother even if you did it again." Han lo godt av den kommentaren. Jeg sa videre at det for øvrig ville være veldig hyggelig å få autografen hans, noe han svært velvillig skrev på et bilde av undertegnede utenfor Stone Pony. (Jeg var i New Jersey i april 2008 og besøkte bl.a. Asbury Park, Freehold, Red Bank (Danny ble gravlagt her akkurat den dagen jeg var her), Rumson, Colts Neck m.m - kan komme tilbake til denne turen ved en senere anledning).
Etter å ha skrevet sin svært særegne autograf på bildet mitt, forsvant Nils bort til frokostbuffeten og forsynte seg med nystekte vafler, syltetøy og melk. Dagen hadde så vidt begynt og neste begivenhet var rett rundt hjørnet, bokstavelig talt; en halvtimes tid senere møtte jeg Charlie. Jeg satt og leste aviser i en salong ved siden av resepsjonen da han plutselig kom gående alene i retning der jeg satt. Han bøyde seg ned og knyttet skolissen sin, og jeg gjorde meg klar.... Da han reiste seg opp igjen, kvitrert jeg: "Hi Charlie, do you have time for an autograph? Well, not my autograph, but yours!" Han lo og svarte "Sure!", kom bort og satte seg ned. Blekket fra Nils' autograf var knapt nok tørt da Stone Pony bildet ble tatt frem for andre gang denne tirsdagsmorgenen og beriket med enda en E Streeters navnetrekk. Mens Charlie signerte benyttet jeg anledningen til å spørre hvordan etternavnet hans skulle uttales korrekt og hvor det stammet fra, og dermed var praten i full gang.
I den tidligere nevnte vesken som Nils hadde stiftet næmere bekjentskap med under frokosten, hadde jeg alle dagens papiraviser med anmeldelser av mandagskonserten. Jeg spurte Charlie om han var interessert i å se, og det ville han svært gjerne. Han ble oppriktig imponert da han så alle sekserne (og et par femmere), og mente bl.a. at dette forpliktet og skapte forventninger i forhold til konserten samme kveld. Vi pratet om løst og fast i ca. 20 minutter, og få eller ingen la merke til at han satt der. Han takket for en trivelig prat og avsluttet med "See you tonight!". Jada, jeg så Charlie på denne andre av to flotte sommerkvelder på Valle Hovin. Men han så trolig ikke meg. ;o)
Vel vel, denne uforglemmelige tirsdagen i juli skulle vise seg å by på enda flere begivenheter innen den var omme. Vel tilbake på hotellet etter konserten, satt undertegnede og en venninne i baren og slappet av med hvitvin og analyserte kveldens konsert da Bruce dukket opp rett ved siden av oss. Baren var på ingen måte overfylt, og det var trolig stort sett hotellets gjester som var der. Han lot til å være i strålende humør og satte seg ned med en svensk familie (middelaldrende ektepar, to tenåringsdøtre og deres kjærester). Jeg befant meg et par meter fra ham hele tiden (halvtimes tid) og bare ventet på å "komme i posisjon" for dagens tredje, og selvsagt viktigste, autograf og kanskje et ord eller to. Jeg tok frem kameraet mitt og tittet forsiktig bort på de to vaktene hans. De lot ikke til å bry seg nevneverdig, og jeg lot følgelig ikke muligheten gå fra meg. Fikk knipset noen fine bilder, og et av de følger her:
Bruce på Grand Hotell
Foto: Evy I Abrahamsen
Bruce lyttet, skravlet og lo hele tiden, og det var ingen tvil om at han stooooorkoste seg i sommernatta han også. Etter en stund ga han signal til vaktene sine, og så ble han ledsaget via uteterrassen og bakveien opp til Tårnsuiten. Vips, så var han borte, og dessverre lyktes det altså ikke denne gangen å få autografen og et par ord. Etter at han hadde gått, gikk jeg bort til svenskene for å sjekke om det var mulig å slå av en prat. De var kjempekoselige og ba meg slå meg ned - i stolen til Bruce! Whiskyglasset hans sto nå rett fremfor meg, og jeg var selvsagt fast bestemt på at DET glasset skulle befinne seg trygt og godt i vesken min før jeg passerte under EXIT-skiltet i baren den kvelden. Dette glasset ville jo utgjøre en liten kuriositet i samlingen. Men uflaksen slår hardt når den slår til: Bartenderen var der på et øyeblikk og snappet til seg glasset. Så da fikk jeg ikke sikret meg Bruce's DNA allikevel. (He he...;o) Svenskene fortalte velvillig om samtalen med Bruce; han pratet bare om hverdagslige ting, familien sin, det å ha tenåringsbarn, at han likte Skandinavia svært godt osv. Han snakket ikke om musikken eller konsertene sine, kun at han husket Gøteborg-konsertene i 1985 svært godt fordi han hadde hørt i ettertid at Ullevi måtte repareres for anseelige summer etter at publikum hadde hoppet og danset så voldsomt under disse konsertene. Jeg kunne røpe for den svenske familien at jeg faktisk var med og trampet Ullevi sønder og sammen i 1985, mens svenskene kunne røpe at de aldri noensinne hadde vært på en Bruce-konsert (!). De hadde ikke engang en eneste CD av ham (!). Men de var skjønt enige om at fyren var veldig trivelig og veldig usnobbete å prate med.
Ja ja, det er jo nettopp slik vi kjenner Bruce, alle vi som mener å kjenne han godt...
~Evy I Abrahamsen- februar 2009
