Valle Hovin 6.-7. juli 2008
Av Jorunn Elnes

Etter en fabelaktig konsert i Spektrum 4. des. 2007 var det rett ut i køen foran billettluka for å skaffe billett til Valle Hovin 7. juli. En venn hentet min bagasje som besto av varmdress og sovepose.  Det var kaldt, med snø i luften, men gleden etter en fantastisk konsert var fremdeles i kroppen så jeg var varm og god, og natten gikk som en røyk.  Med billett i hånda dagen derpå var det bare å starte nedtelling til 7. juli.

Jorunn i billettkø, 5. desember 2007.


Og så kom sommeren.  Jeg dro av gårde til Oslo med 4 venninner, og vi innlosjerte oss på hotell.  Ikke hadde vi varme klær, ingen sovepose – det var da sommer, må vite.  Vel jeg fikk en tlf. søndag kveld med beskjed om at skulle jeg sikre meg en god plass i køen så var det bare å finne veien til Valle Hovin.  Og det gjorde vi, jeg fikk med 2 venninner, Turid og Torhild. To valgte å bli igjen på hotellet.

Det var mørkt, fy så mørkt.  Taxisjåføren var i tvil om han skulle våge å slippe av 3 damer på et øde sted midt i natten.  Det var ikke tegn til liv noe sted.  Og ikke visste vi hvor køen startet, for her var jo ingen!  Vel, etter å ha gått noen runder i ring fant vi noen telt, men det var tyst, helt tyst.  Hvem hadde kontroll på køen?  Hvem hadde lista?  Jeg lette rundt, men ingen å se.  Og jeg ble stresset – en ny runde og inne i en container var det slått opp et telt
( hvem kunne tenke det!) og endelig, der var det en svensk fyr med lista. Vi ble, så vidt jeg kan huske, ca nr 100 i køen.  

Her er det ikke lenge igjen til innslipp


Vi satte oss til rette i hver vår strandstol.  Det var kaldt…og vått!  En tysker fortalte meg (senere i køen på Nou Camp i Barcelona) at det var 4 grader i Oslo den natten.  I juli!  Ikke vet jeg om det var riktig, men det føltes i hvertfall sånn.  Det regnet og blåste.  Torhild og jeg hadde nå på oss regncape, men Turid hadde ikke det.  Jeg hadde med en rull søppelsekker, disse tredde vi på bena, og Turid lagde også en slags regndress av sekkene.  Men strandstoler har det laveste punktet i setet, og Turid – hun ble søkkvåt.  Alt regnet som kom ned rant inn i skjøten mellom sekkene og samlet seg i setet.  Hun var så stivfrossen så det tok noen timer før hun oppdaget dette.  Men da hun skulle reise seg sa det schvopp schvopp.  Det surklet og rant vann.  Dama var søkkvåt.  Men det var ingen ting vi kunne gjøre med det, og natten skred langsom frem mot dag.  Klokken seks på mandag morgen ble det liv rundt oss. Da var det klart for nytt opprop.  Og så kom Kjetil og tok oss med til en trailer med en varm container hvor vi fikk tilbringe tiden mellom oppropene frem til konsertstart. (Forbarme din sjel, Kjetil). Vi fikk tørket opp Turid og da ble det bare moro.

Og ved innslipp, som nr 100 i køen, var jeg ikke rask nok til å komme på første rad, men to herlige snille gutter, Viggo og Kjetil, ryddet plass og visst kom jeg helt foran.

Valle Hovin, sommeren 2008


Og for en konsert! For en mann! Og for et band!  Natten var glemt og gutta på scenen fikk blodet til å Bruce i mine årer!  Den kvelden og neste kveld!  To dager på rappen og fremdeles forventninger og en konsert til gode i Barcelona: For en sommer.

Ville jeg utsatt meg for det samme igjen? Oh yess.  For en sånn opplevelse gjør jeg det gladelig.

~Jorunn - januar 2009